September
2010
Homo Economicus
Crowd - foto av James Cridland
Er vi mennesker dypest sett egoistiske? Er det egeninteresse som er den sterkeste drivkraften? Både filosofer og økonomer har ment at det er tilfelle. Når mennesker gjør tilsynelatende gode og hjelpende handlinger er det fremdeles egoismen som ligger i bunnen, har de hevdet. Hver enkelt er en homo economicus – et økonomisk menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”.
Denne uken har jeg undervist internasjonale Master of Science-studenter på BI. De følger et nytt, obligatorisk kurs i etikk som jeg har fått ansvaret for å lage. Temaet vi har jobbet med de siste dagene er nettopp menneskesyn. Forestillingen om homo economicus er for tiden gjenstand for intens debatt rundt om kring i verden, ved ledende handelshøyskoler og andre steder. For fem år siden ga den anerkjente økonomen Sumantra Ghoshal fra London Business School ut artikkelen ”Bad Management Theories are Destroying Good Management Practices”. Han hevdet at egoismesynet på mennesket er dårlig ideologi, med manglende forankring i empiri. Forskning fra ulike kulturer peker i retning av at det er tre forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at noen av disse er mer grunnleggende enn andre. De veksler på å være lengst fremme i den enkeltes bevissthet. Det blir i følge Ghoshal dårlige teorier ut av det snevre egoismeperspektivet. Og dessverre er dette teorier som har fått dominere undervisningen av vordende ledere i næringslivet, og derigjennom har fått påvirke praksis.
Tenk deg at vi hadde feilaktige teorier om planetene. Det ville ikke føre til uorden i verdensrommet. Planetenes baner blir ikke påvirket av teorien om dem. Annerledes med teorier om mennesket. De kan bli selvoppfyllende profetier. Ghoshal mener dette har vært tilfelle med egoismeteorien om mennesket. Den er blitt formidlet i flere tiår, til mange hundre tusen studenter og andre som har oppsøkt handelsskoler på etter- og videreutdanning. Når tilstrekkelig mange mennesker utsettes for en slik teori, over tilstrekkelig mange år, kan det føre til endringer i praksis. Vi innretter oss etter at egoisme er den primære drivkraften og det som gir utslag i handling. Incentivsystemer bygger på denne teorien. Ledere og medarbeidere behandles som om det som først og fremst får dem til å prestere, er høyere lønn og større personlige fordeler. Dette til tross for at det nå finnes solid forskning som forteller at det er andre forhold som er viktigere: Medbestemmelse, respekt og rettferdighet er langt viktigere enn det egoismeideologene forstår og vil innrømme.
Det har vært veldig interessant å drøfte denne problemstillingen med studenter fra forskjellige land, som nå tar master-utdanning i Nydalen. Dette engasjerer dem. Vi har gjennomført kortversjoner av tester som er gjennomført i en rekke land for å kartlegge balansen mellom egoisme, altruisme og rettferdighet. Det varierer hvor sterkt disse tre elementene kommer til uttrykk når vi foretar valg, men det virker urimelig å skille ut det første av dem som det mest grunnleggende trekket ved mennesket. Egeninteresse er viktig, og noen ganger en dominerende kraft, men samarbeid, dialog og hjelpsomhet kan være vel så påfallende trekk ved det mennesker foretar seg.
Synes du dette er et engasjerende tema? Da anbefaler jeg å lese Ghoshals artikkel. Den er akademisk i formen, men skrevet med forbilledlig. klokskap og formidlingsiver. Verd å prøve.
August
2010
Etikkpauser og moralfri
Bilde: Balaji B.
Går det an å ta en pause fra etikken og innvilge seg moralfri? Denne problemstillingen dukket opp under en meningsutveksling på Twitter mellom @skribente, @bebjerke og @okthinker. Det siste er navnet jeg bruker i det nettsamfunnet. Samtalen kom inn på om etikk og moral er noe som vi alltid trenger å beskjeftige oss med. Trenger vi ikke pauser fra rett og galt, pusterom hvor rettferdigheten i det vi holder på med ikke er et tema?
Den britiske filosofen Bernard Williams tok opp dette spørsmålet i boken Ethics and the Limits of Morality. Budskapet hans var at etikken etter Immanuel Kant var blitt blåst opp i intensitet og rekkevidde. Det kategoriske imperativet til Kant går ut på at du alltid skal spørre deg selv den handlingen du vurderer danner et godt mønster for hvordan alle andre i lignende situasjon bør oppføre seg. Kan du ville at alle andre følger den samme handlingsregelen som du legger opp til? Williams hevdet at denne tenkemåten førte til at etikken invaderte individenes liv på en uheldig måte. Det å være moralsk høyverdig i alle sammenhenger ble stilt opp som et ufravikelig ideal. Den som forsømte seg på dette feltet, og tok lett på moralen, var et dårlig menneske.
Boken til Williams var ment som en protest mot kantianismen. Vi trenger etikkpauser og moralfri! Han pekte ut situasjoner hvor det ville være dypt urimelig å avkreve etisk begrunnelse eller moralsk rettferdiggjøring av handlinger. Den kantianske etikken trenger seg på og reiser tvil om den enkeltes rett til å forme sitt eget liv og forfølge sine egne, personlige prosjekter uten hele tiden å skulle vurdere konsekvensene for andre berørte parter.
Tenk deg at du står ved en elvebredde og er vitne til at to personer ramler ut i det kalde vannet. Du løper til, og har mulighet til å hjelpe en av de kavende folkene opp av vannet. Den ene av dem er din mann/kone/kjæreste, den andre en fremmed. Er det etisk forsvarlig av deg å redde den som står deg nær? Williams mener dette er en situasjon hvor vi bør ta en pause fra etikken og la moralen ligge. Det kantianske spørsmålet er urimelig. Om du redder kjæresten din, så er det din sak. Ingen andre har noe med det. Du bør slippe å ta stilling til etikkspørsmålet.
Williams møtte motstand fra sin kollega Samuel Scheffler. I boken Human Morality og i artikkelen ”Morality Through Thick and Thin” hevder han at etikk og moral alltid er et relevant anliggende og noe vi ikke kan ta helt fri fra. I situasjonen som Williams beskriver vil det være urimelig å springe bort til en som har reddet sin kjæreste og avkreve en prinsipiell begrunnelse der og da, på stedet. Likevel er det ikke åpenbart at valget ligger hinsides begrunnelse, eller at det er rett. Hva om kjæresten din er dødelig syk, og har noen uker igjen å leve? Og hva om den fremmede er en firebarnsmor med store forpliktelser? Scheffler mener at kollega Williams er for rask med å avfeie forventningen om prinsipiell begrunnelse. En ting er å dempe etikkmaset og moralpreiket. Det kan vi ha gode grunner til. Noe annet er å forsøke å etablere soner for aktivitet hvor etikk og moral ikke spiller noen som helst rolle. Det er et mer tvilsomt prosjekt. Bekymringen til Williams om etikkinvasjon kan dempes ved å skille mellom moralens gyldighetsområde (alle menneskelige handlinger) og rimeligheten i å avkreve etisk begrunnelse (noen ganger, i gitte situasjoner, etc).
For en som forsker og underviser i etikk er det avgjørende å ta seg gode, lange etikkpauser hvor det er andre ting som er viktig. Så kan jeg leve med at det ikke er mulig å ta seg fullt og helt moralfri.
August
2010
Boklansering: Det feilbarlige menneske
Tirsdag 21. september slippes boken Det feilbarlige menneske: Risiko og læring i arbeidslivet under en frokost hos Universitetsforlaget. Det blir en samtale mellom forfatteren (meg!) og flykaptein Jarle Gimmestad. Du kan lese mer om boken og melde deg på frokosten her.
August
2010
Er du en verdensborger?
Maleri av Diogenes - Jean-Léon Gérôme (1860)
I dag lanseres Historien og deg: Filosofi for små og store tenkere på Kagge Forlag. Det er en filosofibok for barn. Mer om boken her. Nedenfor er et utdrag fra et kapittel som handler om å være verdensborger. I et tidligere kapittel har jeg skrevet om Diogenes, den første kynikeren, en betegnelse som hadde en helt annen betydning opprinnelig enn den har i dag.
Husker du Diogenes, filosofen som levde av det han fant i gatene i Athen? Da han fikk spørsmål om hvor han kom fra, svarte han: ”Jeg er en kosmopolitt.” Det skjønte ikke grekerne mye av. Dette var et ukjent ord for dem. ”Kosmopolitt” var satt sammen av ordene deres for universet (cosmos) og for by (polis). I dag oversettes det gjerne til ”verdensborger”. Tanken om å være en borger av hele verden var fremmed for athenerne. De var patrioter, det vil si svært stolte av seg selv og stedet de kom fra. Nå mente Diogenes at de så alt for snevert på det. Athenerne slo seg på brystet og skrøt av alt de fikk til selv. Kunne de ikke løfte blikket litt, og se at det fantes andre kulturer hvor det også levde skikkelige folk?
Stoikerne tenkte videre på dette. De hevdet at hvert enkelt menneske egentlig hører hjemme to steder: For det første i sin egen kultur, der folk snakker samme språk og har like vaner. For det andre var hele verden det store hjemmet hvor alle mennesker bor. Det var viktig å ikke bare være opptatt av det nære og lille hjemmet. Også det store hjemmet måtte regnes med.
En verdensborger i dag har nok å bekymre seg for. Hvert år dør det 11 millioner barn av sult og fattigdom, før de er blitt fem år gamle. Rundt 1 milliard av de nesten 7 milliarder menneskene på kloden er sultne hver eneste kveld når de går til sengs. Hva slags ansvar har vi som bor i den rike delen av verden? Hvis vi bare er patrioter, så angår det oss ikke. Hvis vi ser på oss selv som verdensborgere, slik Diogenes gjorde, så kan vi ikke bare snu ryggen til
Filosofen Kwame Anthony Appiah har prøvd å finne ut akkurat hva det betyr å være verdensborger i vår tid. Fattigdom er et problem som må løses der hvor de fattige er, mener han. Det største ansvaret ligger hos dem som har makten i de områdene. Hjelp fra de rike landene er også viktig. Den må bare ikke føre til at politikerne i de fattige landene blir stående å se på. Appiah er også opptatt av at den som hjelper andre, må huske å ta vare på sine egne slektninger og venner.
Det finnes mennesker som velger å ofre livene sine for at andre skal få det bra. De reiser dit nøden er størst. Med fare for sine egne liv drar de inn i områder hvor det er krig og uro. Noen av dem blir det filosofen Susan Wolf har kalt ”moralske helgener”. De er alltid beredt til å stå på for å gjøre verden bedre. Det stråler godhet og omsorg av dem. Denne glansen kan andre oppleve som skummel. Det er nærmest noe over-menneskelig med en moralsk helgen.
Både Appiah og Wolf skryter av dem som ofrer seg for å hjelpe fattige og sultende. De advarer likevel om at slike folk kan komme til å forsømme slekt og venner. Egne barn blir mindre viktige enn de sultende barna i Afrika. Kanskje glemmer de en bursdag eller en skoleavslutning. Det er vanskelig for en sønn eller datter å klage. De vet jo godt at mor eller far gjør en glødende innsats for dem som har det svært vanskelig. Selvsagt er dette viktigere enn å kjøpe inn en bursdagsgave eller å se på teaterstykket som klassen har øvd inn. Likevel blir barna dypt skuffet. De har også behov for kjærlighet fra egen mor og far.
Barna til norske misjonærer har opplevd en slik uro. Fra 1850-tallet og frem til i dag har nordmenn dratt ut i verden for å spre det kristne budskapet. Enkelte foreldre har vært helt borte fra barna sine i opptil 10 år. I mellomtiden har barna bodd på egen skole, eller hos slekt og venner. En liten gutt skrev i et brev til foreldrene: ”Jeg lengter voldsomt.”
Står valget mellom å være verdensborger eller bli hjemme og passe sine egne? Nei, her kan vi hente frem lærdommen til stoikerne: Hver og en av oss hører hjemme både i en stor og i en liten verden. Det betyr at vi har et ansvar både for å hjelpe de som er i nød langt borte, og ta hånd om våre nærmeste. Alle er verdensborgere, enten vi vil eller ikke. Noen er nærsynte og ser bare behovene rett rundt seg. Andre er langsynte, og ser bare de store behovene til dem som har det verst. Den krevende kunsten er å se begge deler like skarpt.
Juli
2010
Det gode liv for barn
Skapt for å danse? Foto: Haags Uitburo
I sommer gir jeg ut boken Historien om deg: Filosofi for små og store tenkere på Kagge Forlag. Det er en filosofibok for barn i alderen 9 til 12 år. Den viktigste konsulenten min har vært en elleveåring. Hun har brukt rødblyanten aktivt, for å luke ut uforståeligheter. Nedenfor følger et utdrag fra et kapittel om det gode liv.
Hva skal til for å leve et godt liv? Hvordan blir vi lykkelige? I følge Aristoteles handler det om å få være aktiv med det du er best til. Hvert enkelt menneske er noe helt spesielt. Vi har forskjellige evner og talenter. De ligger som muligheter i oss. Hvis vi er heldige, får de vokse og bli til virkelighet. Aristoteles var opptatt av hva som skulle til for at mennesker skulle utvikle seg. Et frø trenger god jord, sollys og vann for å bli til en frodig og frisk plante. Da blir muligheten til virkelighet. På samme måte er det med mennesker, mente Aristoteles. Vi trenger kjærlighet og omsorg for å utvikle de beste egenskapene i oss. Da kan vi blomstre. I oppveksten formes vi av forbildene våre. Dem kan vi også være heldige eller uheldig med. Det er mye som skal klaffe for at muligheten i hver enkelt skal bli virkelighet. Når det skjer, er vi midt inne i det gode og meningsfulle livet.
Enkelte finner tidlig i livet ut hvilken aktivitet de virkelig brenner for. ”Jeg er skapt for å danse!” sa en ivrig liten danser en gang. For henne var et liv uten dans utenkelig. En gang i ungdommen velger du en retning for hva du vil bli. Hvilket yrke virker spennende? Hva trenger du å lære for å holde på med det du er best til? Noen treffer med valgene sine første gang. Andre angrer, og skifter retning. Fra lærer til skomaker. Fra lege til forfatter. Fra politi til sykepleier. Fra skredder til pilot. Fra arkitekt til bilmekaniker.
Aristoteles mente det var viktig å velge ut fra hva akkurat du passer best til. Hva er så det? Du er den som sitter med svaret. Likevel kan det være fint å snakke med noen om det. Vi kan alle trenge en filosofisk venn å samtale med om slikt.
Pass på at valget stemmer for deg, ville Aristoteles ha sagt. Det er ditt valg, ikke tenk så mye på hva andre vil mene. Noen velger ut fra hva de tror foreldre, slektninger og venner vil like. Da kan de fort havne på feil hylle. Det betyr ikke at det er feil å velge det foreldrene vil. Ditt høyeste ønske kan være å gå inn i samme yrke som moren din. Hvorfor ikke? Noen vil kanskje si at du ikke er opprørsk nok. Hva vet de?
Skole, utdanning og yrke er noe vi velger også ut fra hva som er nyttig. Hva slags folk er det bruk for i samfunnet vårt? Hvor kan jeg tjene mest? Aristoteles var opptatt av at hver enkelt også må finne plass til det som er unyttig. Vi må dyrke noen aktiviteter som vi liker for sin egen del, ikke fordi de er nyttige. Det kan være gitarspill, fisking, turer i skogen, korps, håndball, frimerker. Hvis alt vi gjør her i livet skal være nyttig, blir det et mas.
Mennesket er i følge Aristoteles først og fremst et moralsk vesen. Det vil si at vi er i stand til å ta hensyn til hverandre. Moralen i et samfunn handler om hva som er rett og galt. Hvordan bør jeg oppføre meg mot andre? For Aristoteles var det helt utenkelig for et godt liv kunne bygge på umoral. En som blir rik på å rane andre, kan ikke bli lykkelig. Det hjelper ikke at han har et svært hus fylt av luksus. Aristoteles mente at bare den som lever i harmoni med andre mennesker, kan ha det godt.
Hvordan lærer vi oss å bli ærlige, snille, vennlige og modige mennesker? Det gjør vi ved å herme etter andre som er det, sa Aristoteles. I oppveksten trenger vi gode forbilder. Til å begynne med gjør vi bare det samme som dem, uten å skjønne hvorfor. Etter hvert får vi også moralsk forståelse. Dårlige forbilder kan få oss på villspor fra starten av. Etter hvert som vi forstår mer selv, kan vi også finne ut hvem vi ønsker å ha som forbilder.
Juli
2010
Feilbarlige ledere
Søren Kierkegaard
Dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 20.07.10 under rubrikken Ledelse.
”Jeg får det ikke til, jeg får det ikke til, selv om jeg så gjerne vil!”
Sverre Knudsen, The Aller Værste
Mennesker er feilbarlige vesener. Likevel kan det være tungt og pinlig å innrømme egne tabber. For ledere kan dette sitte spesielt langt inne. Det hender de forsøker å leve opp til en forestilling om å være suverent hevet over alminnelige begrensninger og svakheter. Lederen som handler feil og deretter fornekter det, begår en dobbeltfeil. Den kan føre til varig svekket troverdighet.
Denne hendelsen fra et norsk sykehus illustrerer poenget. En liten jente klager over store smerter i det høyre beinet. Det tas røntgenbilder, og den unge legen som er på vakt kikker på dem, og kan ikke se noe brudd. For sikkerhets skyld ber han om innspill fra avdelingsoverlegen. Han studerer også bildene grundig, og konkluderer med at det ikke er noe brudd. Jenta blir derfor sendt hjem igjen.
Senere samme dag kommer en annen lege på vakt. Hun ser også på røntgenbildene, og identifiserer et brudd som det er vanskelig å få øye på. Jenta blir hentet inn igjen, og får den behandlingen hun trenger. Dagen etter tar den unge legen med seg bildene inn til avdelingsoverlegen igjen, og forklarer at de begge overså brudd. Overlegen studerer bildene en gang til. Han utbryter at det selvfølgelig er brudd. Dette kan bare ikke være de samme bildene som han så på i går. Det er ikke snakk om at han ville ha oversett noe slikt.
Denne lederen gjør først en faglig feil og deretter en ledelsesfeil. Han velter hele ansvaret over på en uerfaren medarbeider. Standarden er satt for å snakke om og lære av feil.
Lignende situasjoner kan oppstå i de fleste deler av arbeidslivet:
- En statsminister tar initiativ til et prosjekt. Når det blir mislykket, må den aktuelle statsråden ta byrden alene.
- En fotballtrener velger strategi foran kampen, og skylder på spillerne når det blir tap
- Ledelsen i en bank går inn for salg av komplekse produkter, og legger ansvaret på rådgiverne når de viser seg å gi elendige resultater.
Ledere som på denne måten velter det hele ansvaret over på sine medarbeidere, mister raskt troverdighet i egne rekker. De kan ikke regne med helhjertet oppslutning neste gang de tar initiativ til noe som kan gå galt.
Hvorfor er det så krevende å innrømme feil? Søren Kierkegaard skildret hvordan mennesker kunne være plaget av endelighetens fortvilelse, smerten ved ikke å være perfekt. Det kan være en slik fortvilelse som slår igjennom når lederen nekter å innrømme feil. Han skulle så inderlig ønske at han var en annen, en med stålkontroll og full innsikt. Det Kierkegaard beskriver er en fortvilelse over å være seg selv, fanget i et mønster av å måtte prøve og feile for å lære.
Er det da alltid en fordel å innrømme egen feilbarlighet, også for en leder? Det kommer an på hvor langt en strekker det. Lederen som er rammet av endelighetens fortvilelse tar trolig for tungt på sine begrensninger som feilbarlig. Så ligger det også en fare i å havne i den andre ytterligheten, hvor en tar for lett på det. Da spiller det ingen rolle at en mislykkes gang på gang. Den likegyldige trekker bare på skuldrene og ler av sin egen tendens til å feile. I Kierkegaards begrepsverden er dette et eksempel på uendelighetens ubevisste fortvilelse. Jeg får det ikke til, men gir blaffen. Klokt lederskap består i å finne den gylne middelveien mellom fortvilelse og likegyldighet i sin erkjennelse av å være et feilbarlig menneske.
Det hender at vi gjør feil, uten at det får negative konsekvenser. Jeg snakket nylig med en industrileder som fortalte om en grov feil som var begått i egen virksomhet. Det kunne gått riktig ille, med tap av liv. Heldigvis gikk det bra, og det førte til at en rolig kunne evaluere hendelsen og lære av den. Nå mente lederen at en vesentlig bedre struktur og arbeidsform var på plass. Risikoen for gjentakelse var nå svært liten.
Tenk om feilen hadde ført til ulykke og elendighet! Da ville det skapt masse støy. Dermed ville det vært vanskelig å trekke lærdom av hendelsen. En syndebukk ville fått trolig sparken, og systemet ville rullet videre omtrent som før. Det er krevende å skille handling fra konsekvens. Utfallet farger vurderingene våer av hva som er gjort. Derfor skal det mer til å lære av feil de gangene de fører til ulykker. Bare de beste miljøene klarer å holde hodene kalde og lære selv når feilen har fått negative konsekvenser.
Juli
2010
Ærlig talt!
I disse dager gir jeg ut Historien om deg: Filosofi for små og store tenkere på Kagge Forlag. Den retter seg mot barn i alderen 9 til 12, men kan nok leses av andre også. Et av kapitlene handler om ærlighet, og her er et utdrag:
En mor og datteren hennes på fem år er på vei til barnehagen i bil. De rakk akkurat frokost, før de måtte haste av sted. Utenfor barnehagen blir de vinket inn til siden av en politimann. Det er kontroll. Politiet vil sjekke om folk bruker bilbelte. Moren sveiver ned vinduet. Dessverre sitter hun der uten bilbelte. Hun får en bot på 1500 kroner. Akkurat da politimannen skal gå, roper femåringen i baksetet: ”Jeg har heller ikke bilbelte på meg!” Hun er en ærlig sjel. Det fører til at boten vokser til 3000 kroner. Moren unnskylder seg og sier "Vi bruker vanligvis belte, altså". Men igjen blander jenta seg inn og sier "Vi gjør det aldri om morgenen på vei til barnehagen!" Politimannen rister oppgitt på hodet og vinker dem videre.
Femåringen i baksetet oppførte seg akkurat slik som den tyske filosofen Immanuel Kant mente at mennesker burde gjøre. Ærlighet fremfor alt! Kant mente at mennesker alltid skal være ærlige mot hverandre. Løgn kunne aldri forsvares, hevdet han.
Hva tenker moren til femåringen om det? Ville hun ikke helst at barnet skulle holdt munn? Nei, hun forteller at hun er stolt av jenta som var så ærlig. Det kostet 1500 kroner ekstra, men ærlighet er viktigere, mener hun. Der er hun enig med den tyske filosofen.
Kant levde på 1700-tallet. Både da og senere har folk lurt på om han virkelig mente at ærlighet alltid var det rette. Fantes det ikke tilfeller hvor det var moralsk riktig å lyve? Hva om en stakkar har gjemt seg hos deg, med en gal morder i hælene. Morderen banker på døra, og står der med vilt blikk og øks i hånden. Så spør han om personen befinner seg inne i huset ditt. De fleste vil da tenke at det er i orden å lyve. Ja, det virker til og med moralsk feil å fortelle sannheten. Slik tenkte ikke Kant. Selv i en så dramatisk situasjon mente han at det var galt å lyve. Du kan nekte å si noe til morderen. Du kan be han om å gå sin vei. Det du absolutt ikke kan gjøre, er å si ”Nei, hun er ikke her.” Du kan heller ikke avspore morderen med å si, ”Hun løp den veien” og peke i feil retning.
Hvordan kunne Kant ha et så strengt syn på løgn? Skjønte han ikke at det noen ganger kunne ende med forferdelse om en snakket sant? Jo, det forsto han. Han mente at det ikke var resultatet av en handling som avgjorde om den var riktig eller ikke. Kant var opptatt av at mennesker måtte møte hverandre med respekt. Det som gjorde oss forskjellige fra dyrene var moralen, mente han. Moral handler om at vi tar hensyn til hverandre. Vi slåss ikke vilt for å skaffe oss mest mulig mat og annet vi har lyst på, slik dyrene gjør. I stedet har vi respekt for dem vi møter, både venner og fiender.
Den som er uenige med Kant, kan mene at det finnes såkalte hvite løgner. Da snakker vi usant fordi det får bedre konsekvenser enn om vi hadde snakket sant.
Noen ganger er det fristende å lyve fordi du kan tjene på det selv. Du får for mye vekslepenger igjen i butikken. Kassadamen lurer litt på det. ”Fikk du en hundrelapp for mye tilbake av meg?”, spør hun. Du vet at svaret er ja, men kan ha lyst til å si nei. Det vil ikke være en hvit løgn, siden det bare er av hensyn til deg selv du i så fall lyver.
Det er vanskelig å vite på forhånd om du vil være ærlig eller ikke i bestemte situasjoner. Her kan hver og en trenge å bli bedre kjent med seg selv. Noen forskere testet en gang om folk ville gi fra seg penger de hadde funnet, som noen andre hadde glemt. De brukte en brusautomat som hadde en lomme for returmynter. Når folk kom for å kjøpe brus fra automaten, fant de noen penger i lommen. Det var forskerne som hadde lagt dem der. Selv trodde folkene at pengene var glemt igjen av forrige bruker. Myntene puttet de så i egen lomme. På vei bort fra automaten ble de så stoppet av en person som spurte dem om de hadde funnet noen mynter i automaten. ”Jeg var der nettopp, og glemte å ta med pengene.”
Dette forsøket ble gjort med 30 personer. De fikk samme spørsmål, men halvparten av dem ble også strøket på skulderen av den som spurte. En kjærlig, liten berøring. Ville denne forskjellen gi noe utslag på ærligheten? Det ga den. Blant de 15 som ble berørt, svarte 14 ærlig. I gruppen som bare fikk spørsmålet, og ingen berøring, var det bare 2 som innrømmet at de hadde funnet pengene.
Tenk at en berøring som dette kan påvirke ærligheten til folk! Både Aristoteles og Kant ville nok blitt skuffet over dette resultatet. De ville tenke at ærlighet er noe som sitter dypt i en person. Forsøket viser at småting kan påvirke om vi gjør det rette eller ikke. Dette betyr også at jobben med å bli kjent med seg selv er ekstra vanskelig. Du pleier kanskje å være ærlig, men er det fordi noen nettopp har vært grei mot deg?
Juni
2010
Det feilbarlige menneske
Foto: Ingy the Wingy
"Uten andre er du ingen ting" - Joe Strummer i The Clash
Det er menneskelig å feile. En feil kan få dramatiske negative konsekvenser. Det betyr ikke at livet ville blitt rikere og finere om feilene kunne lukes vekk, og vi ble ufeilbarlige vesener. Søren Kierkegaard skildret hvordan mennesker trenger å bli fortrolige med å ikke være perfekte og feilfrie. De som streber etter å alltid å ta de rette valgene og har nulltoleranse for tabber, ender gjerne opp i ”endelighetens fortvilelse”, skriver Kierkegaard. De er fortvilet over sin egen feilbarlighet, og vil ha godt av å akseptere begrensningene sine.
I danske Weekendavisen var det denne helgen en artikkel om feilbarlige dommere, skrevet av Joakim Jakobsen. Det er alltid en fryd å lese hans refleksjoner over fenomener innen fotball. Denne gangen går han til felts mot tanken om å kompensere for dommerens feilbarlighet med videodømming. Disse tankene serverer han altså i forkant av feilene som på søndag rammet England og Mexico under VM. ”Den perfekte dommer vil ødelegge alt”, hevder Jakobsen. Han gjengir en fortelling om Franz Beckenbauer. Hver gang den tyske liberolegenden kommer til London og skal ta taxi til byen, havner han i hyggelig samtale med sjåføren om den dramatiske hendelsen under finalen i 1966. Var det riktig å dømme mål da Hurst skjøt i tverrliggeren og ballen falt ned på linjen? Beckenbauer sto bare noen meter unna da det skjedde, og har sine meninger om saken. Slike samtaler vil forstumme dersom det innføres videodømming, hevder den tyske legenden.
Mon det. Det virker urimelig i dag at en fjerdedommer ikke kan ha tilgang til en skjerm hvor han kan sjekke om ballen har vært inne eller ikke. Det gir oss ikke den perfekte dommer, men en mulighet til at det tas riktige beslutninger i noen kritiske situasjoner under en fotballkamp. Det trenger ikke være snakk om å bruke dette virkemidlet jevnlig gjennom en hel kamp, kun i avgjørende tvilstilfeller. Hva har en å tape med noe slikt? Samtaler og fortellinger vil neppe forstumme, slik Beckenbauer og Jakobsen synes å mene. Vi får bare en mer rettferdig dømming.
Til høsten gir jeg ut boken Det feilbarlige menneske: Risiko og læring i arbeidslivet, på Universitetsforlaget. Den tar for seg hvordan ulike jobbsektorer orienterer seg i forhold til feil. I luftfarten har de lært av tidligere feil, og etablert begreper og rutiner som kan være nyttige, for eksempel for helsevesenet og industrien. En nøkkelinnsikt er at det er et lag som har ansvaret for å prestere sammen, ikke ett og ett supermenneske, slik en tenke i luftfarten tidligere. Det er større sjanse for at ting går galt i en operasjonsstue hvis kirurgen tenker på seg selv som et perfekt og ufeilbarlig vesen. Kirurgen er prisgitt laget og fellesskapet. Punklegenden Joe Strummer sa det slik: ”Uten andre er du ingen ting”. Anvendt på fotball betyr dette at dommerens ensomhet bør brytes ned. Det bør være et lag som skal sørge for rettferdig dømming. En av lagspillerne kan gjerne ha tilgang til opptak av kontroversielle situasjoner. Det er et dårlig ideal å forsøke å utvikle den perfekte dommeren, flykapteinen eller kirurgen. De er også feilbarlige mennesker, og trenger å bygge opp gode lag som kan kompensere for det.