Homo Economicus

Crowd - foto av James Cridland

Er vi mennesker dypest sett egoistiske? Er det egeninteresse som er den sterkeste drivkraften? Både filosofer og økonomer har ment at det er tilfelle. Når mennesker gjør tilsynelatende gode og hjelpende handlinger er det fremdeles egoismen som ligger i bunnen, har de hevdet. Hver enkelt er en homo economicus – et økonomisk menneske – som i en hver situasjon ser etter den beste løsningen for seg selv. ”What’s in it for me?”.

Denne uken har jeg undervist internasjonale Master of Science-studenter på BI. De følger et nytt, obligatorisk kurs i etikk som jeg har fått ansvaret for å lage. Temaet vi har jobbet med de siste dagene er nettopp menneskesyn. Forestillingen om homo economicus er for tiden gjenstand for intens debatt rundt om kring i verden, ved ledende handelshøyskoler og andre steder. For fem år siden ga den anerkjente økonomen Sumantra Ghoshal fra London Business School ut artikkelen ”Bad Management Theories are Destroying Good Management Practices”. Han hevdet at egoismesynet på mennesket er dårlig ideologi, med manglende forankring i empiri. Forskning fra ulike kulturer peker i retning av at det er tre forhold som betyr ekstra mye for mennesker: Egeninteresse, andres velferd og rettferdige prosesser. Det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at noen av disse er mer grunnleggende enn andre. De veksler på å være lengst fremme i den enkeltes bevissthet. Det blir i følge Ghoshal dårlige teorier ut av det snevre egoismeperspektivet. Og dessverre er dette teorier som har fått dominere undervisningen av vordende ledere i næringslivet, og derigjennom har fått påvirke praksis.

Tenk deg at vi hadde feilaktige teorier om planetene. Det ville ikke føre til uorden i verdensrommet. Planetenes baner blir ikke påvirket av teorien om dem. Annerledes med teorier om mennesket. De kan bli selvoppfyllende profetier. Ghoshal mener dette har vært tilfelle med egoismeteorien om mennesket. Den er blitt formidlet i flere tiår, til mange hundre tusen studenter og andre som har oppsøkt handelsskoler på etter- og videreutdanning. Når tilstrekkelig mange mennesker utsettes for en slik teori, over tilstrekkelig mange år, kan det føre til endringer i praksis. Vi innretter oss etter at egoisme er den primære drivkraften og det som gir utslag i handling. Incentivsystemer bygger på denne teorien. Ledere og medarbeidere behandles som om det som først og fremst får dem til å prestere, er høyere lønn og større personlige fordeler. Dette til tross for at det nå finnes solid forskning som forteller at det er andre forhold som er viktigere: Medbestemmelse, respekt og rettferdighet er langt viktigere enn det egoismeideologene forstår og vil innrømme.

Det har vært veldig interessant å drøfte denne problemstillingen med studenter fra forskjellige land, som nå tar master-utdanning i Nydalen. Dette engasjerer dem. Vi har gjennomført kortversjoner av tester som er gjennomført i en rekke land for å kartlegge balansen mellom egoisme, altruisme og rettferdighet. Det varierer hvor sterkt disse tre elementene kommer til uttrykk når vi foretar valg, men det virker urimelig å skille ut det første av dem som det mest grunnleggende trekket ved mennesket. Egeninteresse er viktig, og noen ganger en dominerende kraft, men samarbeid, dialog og hjelpsomhet kan være vel så påfallende trekk ved det mennesker foretar seg.

Synes du dette er et engasjerende tema? Da anbefaler jeg å lese Ghoshals artikkel. Den er akademisk i formen, men skrevet med forbilledlig. klokskap og formidlingsiver. Verd å prøve.